Dassboka

Iver har kjøpt en bok til Mamma, som heter “Dassboka”, som naturlig nok henger på D…


Her står det følgende om Hundehold


Hundus Idiotus (latin for hundehold) er en sykdom med langtrukkent sykdomsforløp.


Den kan ramme alle, uansett kjønn, alder eller tidligere samfunnsstatus. Studier tyder på at den i visse tilfeller er arvelig.


Langtidsstudier har vist at få blir helt friske igjen.


Symptomer: Det første symptomet er et ofte skjult ønske om egen hund, ofte en hund med diffus bakgrunn. Når sykdommen har slått ut for alvor og den syke har kjøpt hund, kan han eller hun bli sett ute sent og tidlig, i all slags vær, snøstorm og haglvær, til og med, i beste sendetid på tv, vandrende omkring som en zombie med sin firbeinte ”venn”.


Et annet veldig vanlig symptom er at den syke blir observert løpende omkring alene i skogen, med et tomt kobbel i hånden samt en ansiktsfarge kan skifte fra høyrød til blåaktig, skrikende i vilden sky: ”Kooommme daaaa!”


Erfaringene tilsier at man ikke bør prøve å få kontakt med den hysteriske hundeeieren, da dette er helt meningsløst i de tilfeller som er beskrevet ovenfor.


Ellers blir hundeeieren ofte sett stående i gatekryss og på fortau i samtale med andre hundeeiere, selv om de beviselig aldri har møtt hverandre før eller blitt presentert for hverandre.


Presanger: På merkedager kjøper pasienten ofte gulrøtter og hamburgere i plast (som piper når man trykker på dem), pakker dem pent inn i lekkert innpakningspapir og gjemmer dem under stort hemmelighetskremmeri. Så, til for eksempel jul og fødselsdager, tas pakken fram med stor høytidelighet for så å foræres en- naturlig nok- ganske uforstående hund.


Endret sykdomsbilde: I et senere stadium endres sykdommen til blant annet omfatte søvnproblemer samt en lettsindig omgang med penger. Tidlige morgener, fortrinnsvis lørdags- og søndagsmorgener, ses den overlessede bilen stappet med matpakker, ekstra kaffetermos, ryggsekker, små feltstoler, hundeteppe, hund(er), søvnige unger samt motstrebende livsledsager.

 

Etter varierende antall timers bilkjøring, tilbringes dagen ofte på følgende måte (den vitenskaplige betegnelsen er plastofilfi):


Den syke sitter på den medbrakte feltstolen i flere timer, intens stirrende på lidelsesfeller som løper rundt på en firkantet bane. Deretter løper hundeeieren selv et par runder med hunden og får de kulørte plastbåndene, som den uttrykker stundom glede, stundom skuffelse over. Anslått verdi på plastbåndene er 10-15 øre. Anslåtte utgifter for en slik dag er 500-800 kroner.


Andre symptomer: Den syke kan for eksempel ses løpende omkring i skog og mark med en lang snor mellom seg og hunden (noe som i og for seg virker sunnere enn å løpe rundt med et tomt kobbel). Hvis hunden nå og da stopper ved en pinne, kan hundeeier vise stor glede og tilfredsstillelse.


Behandling: Når symptomene som er beskrevet ovenfor oppdages, er det ingen tvil om at sykdommen er langt framskreden, og at behandlingen kan være nytteløst. Den beste muligheten for å kurere en person som er rammet av hundehold har man om man setter i gang med samtaleterapi straks de første varselsignalene viser seg.


Umyndiggjøring er ikke å anbefale, selv om det har vært vanlig fram til våre dager. Vitenskaplige undersøkelser har vist at hundeeierne selv ikke opplever sykdommen som spesielt plagsom, siden de som regel er ganske glade og fornøyde, kan man med god samvittighet la dem holde på med sitt og betrakte dem som et pittoresk innslag i hverdagen.

                                                          

Dr. psycolog Besse R Wisser

 

…………….. Noen som kjenner seg igjen??  …..